Store logistikkproblemer satte ikke vareggjengen ut av spill

Da store deler av Vareggs jukolaløpere ankom Helsinki på lørdagsgjengen ble de møtt av et tomt bagasjebånd. Guttenes bagasje lå enten igjen på terminalen i København, eller sentdt tilbake til Bergen. Men Vareggs førstelag i herrestafetten lot seg ikke affisere av dette, for med en 56. plass satte de en solid klubbrekord.

Logistikkproblemer

Mens vareggjentene reiste til Finland fredag kveld, fløy guttene avgårde fra Bergen grytidlig lørdag morgen, med en kort overgangsopphold i København. Rådet som ble gitt fra lagledelsen i forkant av reisen var å pakke det mest nødvendige i håndbagasjen, noe som svært få hadde tatt til seg. Så da det eneste som dukket opp var en enslig ryggsekk, sto de fleste uten sko, tøy og lykt. Dette betydde at ventetiden ble ekstra lang, men humøret allikevel ble holdt oppe med en god porsjon galgenhumor. Som en av utøverne senere sa selv.

– For meg var det egentlig bra, for nytt o-utstyr er faktisk noe jeg trenger.

(U)heldigvis dukket mesteparten av bagasjen opp etter en stund, så muligheten for SAS-sponset utstyr forsvant for de fleste. For de få som ikke fikk bagasjen ble det innkjøp av nødvendig utstyr. For en ble det også kjøp av o-sko for første gang siden 2002.

Forsinkelsen på flyplassen gjorde at Slava og jentenes sisteetappeløpere akkurat nådde å få se starten på Venla-stafetten. Resten av følget ble sendt ut for å finne teltene som man skulle overnatte i. Distansen fra teltene til samlingsplass var så lang og slitsom at en av herreløperne brukte det som unnskyldning for sin ikke helt normale gjennomførelse av sin stafettetappe.

Sterk start
Varegg valgte i år å ikke arrangere en precamp i forkant av jukolahelgen. For løpere fra erfaring fra liknende terreng hadde kanskje ikke det så mye å si, men for de mer uerfarne var dette kanskje en ulempe. I et catch-22-lignende scenario var det kanskje en god ting. Uten førtrening mistet man muligheten til å bli sikker på terrengtypen, mens med trening kunne man ha risikert å bli usikker. En som i hvert fall ikke så ut til å bry seg om lite relevant trening, var Alan, som vekslet inn på syvende plass etter første etappe. Varegg var på det tidspunktet det beste norske laget. Etter løpet kommenterte han til "Orientering i Bergensområdet".

– Det var utrolig raskt, men veldig bra. Jeg har bommet litt, men ikke mer enn 30 sekunder.

Mot slutten hadde også han og Lidingös Hector Haines en luke til de andre lagene. Alan, som i fjor var 15 minutter bak på sin førsteetappe, beskriver følelesen av å vite at man er tet, med bare mørk skog rundt seg, som helt syk.

Selv om varegguttene var i en ukjent posisjon, så virket ikke det som det hadde noe stor betydning. Slava, som den siste tiden har slitt litt med sykdom, tapte bare elleve plasseringer og noen få minutter på sin andreetappe. Tredjeetapeløper Per Harald, som i det siste har brukt mye tid på å finne ut hvor HOKs "Månedens post" ligger, mente at han selv hadde løpt en etappe helt på det jevne.

– Det var et greit teknisk løp, men jeg hadde en veldig dårlig dagsform og følte meg tom hele veien.

Vegard var opprinnelig satt opp til å løpe førsteetappe, men etter å ha vært igjennom enda en av sine forkjølelsesperioder, ble han satt ned på fjerdeetappe.

– Jeg er fornøyd med etappen. Jeg åpnet litt rolig for å ha en del å spa på med på slutten. Rent teknisk gikk det veldig bra. Jeg gikk rett i de fleste postene.

Natt blir til dag
Etter Vegards etappe lå nå Varegg på 22. plass, med bare tre etapper igjen. Da Oskar ble sendt hadde natt blitt til dag, og muligheten til dra nytte av lysene til konkurrentene var borte. Oskar var en av dem som ikke fikk bagasjen sin, så med nytt tøy og nye sko løp han ut på femteetappe. Tilbakemeldingen som kom i etterkant av løpet var enkel og grei. Det var tungt. Varegg var uansett med for fullt. Laget lå på 42. plass, under halvtimen bak teten.

Petter var som vanlig tidlig ute med å snakke ned seg selv

. – Jeg hører ikke hjemme her. Det er noe helt annet å kjempe mot bedriftsløpere i Kanadaskogen enn mot verdensstjerner fra alle verdens avkroker, var standardsvaret han ga når han ble spurt om hva han tenkte om hva han skulle ut på.

Petter hadde ingen grunn til å være smålåten. Selv om tap, tap, tap er gjennomgangsmelodien på løpet i Petters kartarkiv, så tapte han bare tre plasseringer på den halvannen timen han var ute i skogen.

I Fabians kartarkiv roser han laget, men henter også tips fra Petter Marki Erichsens håndbok om selvkritikk og defaitisme.

– Dålig dagsform och kompassteknik. Håller inte en enda rygg.

Kanskje er Petters og Fabians et rart, psykologisk trekk for bedre å tenke på arbeidsoppgavene. Om så er tilfellet, ser det ut til å ha fungert. Da Fabian løp i mål i åttetiden på søndagen, hadde han bare tapt elleve plasseringer. Laget ble nr. 56, langt foran fjoråretsrekord. I tillegg har Varegg aldri vært så langt fremme i så lang tid.

For de andre lagene på Jukola- og Venla-stafetten gikk det opp og ned. For jentene fikk ikke Kristin til den samme, gode åpningen hun hadde på tiomilastafetten. En feil i starten gjorde at hun kom noe på etterskudd, noe som det er vanskelig å rette opp i når man løper mot de beste løperne i verden. Hun løp seg allikvel sterkt opp på slutten. På herrenes andrelag lå Markus lenge høyt oppe, men med en storbom på en gaflingspost i midten av løpet, gjorde at han på resten av etappen måtte løpe sikksakk for å komme seg forbi svakere løpere. Førstereisegutten Calle viste tommelen opp, både for en god etappe og for nye klær og sko. Det siste sponset av SAS.

/Kasper