Om mørkets gjerninger
Det er gått noen dager siden årets 10mila og det er tid for ettertanke. Hva har jeg oppnådd? Har jeg funnet meg selv?
Svaret er at det ligger øyeblikk av lykke i en nattsvart svensk skog og at en del av meg hører hjemme nettopp der.
Jeg fikk drømmeetappen i år, andreetappen i det mørkeste mørke, etter at førsteetappeløperne hadde svettet seg gjennom 13 km i rad og rekke, hvor kunsten er å finne riktig rekke og holde seg til den inntil den beviselig går feil vei. Og den går virkelig feil vei for noen, får vi vite. For eksempel fjorårets nestbeste lag KOK (Kristiansand) er virkelig ute på videvanke, og i våre dager blir denne ulykke til god GPS-underholdning på storskjermen på samlingsplass. Vi er ikke direkte overrasket over å registrere vareggdrakten godt plassert i feltet på TV-post etter TV-post, men jeg kan også med tilfredshet registrere at også andrelagets fanamann Espen Rognsvåg leverer varene. Oppvarmingen kan dermed parallellkjøres med førstelagets andreetappeløper, en ung Westergård meget klar for oppgaven.
Jeg ønsker Vegard lykke til, men tenker der jeg får oppgaven og kartet overlevert fem minutter senere at selv ikke en ungfole skal føle seg for sikker mot gamlefar i natt. Kartet er A3-format for å gi plass til hele løypen og på vei ut av stadion kan jeg konstatere at dette blir orientering. Åpning i tre langstrekk i nattemørk skog; det er ikke vanlig kost i våre dager med såkalt sprintorientering og mellomdistanser med så korte strekk at det knapt er umulig å løpe seg bort. Her skal det orienteres! Videre på vei ut av stadion blir jeg lettere realitetsorientert når én etter én av konkurrentene kommer sigende forbi på vei mot startposten og videre over jordene mot skogbrynet. Hei, jeg er jo i toppform! Vel, jeg får satse på å ta dem i skogen, i mitt element.
Inni skogen kommer troen tilbake. Jeg har en plan; skal ta stien rundt til høyre og gå sikkert inn i førsteposten. Problemet er at når stien deler seg tar alle de andre til venstre. Hva nå? I 10mila følger man gruppen og finner ikke på egne sprell, så jeg tar til venstre. Etter noen hundre meter skjønner jeg at de slett ikke skal samme vei som jeg, og det er egentlig ikke noe valg: Jeg tar farvel med mine venner og skjærer ut mot høyre rett inn i mørke skogen, grønt på kartet, nesten vestlandsvått i myra, fast i troen. Der, midt i det grønne møter jeg KOK, oppløst i tårer, eller kanskje bare svett og fortvilet, men i alle fall totalt forvirret og med behov for hjelp. Først løper jeg videre og tenker at her får hver mann hjelpe seg selv, før jeg blir overmannet av medlidenhet og viser ham hvor vi er, før jeg igjen kaster meg på kompasset inn i myra og det grønne og til slutt snubler rett inn i posten akkurat der hvor den skal være. Dette tegner bra.
Andreetappen godt plassert på 10mila skal være køløping og her møter jeg en liten pulje som kommer ad mitt ubenyttede høyreveivalg og et nytt langstrekk skal løses. Løsningen er åpenbar: Her i Sverige løper vi rett på selv om det går litt opp og ned og selv om det er mørkt og lite å sikte på. En stakket stund ser det ut til at gruppen denne gangen har tenkt som jeg, men så finner de en vei som går altfor langt til venstre. Igjen denne kvalen: Tro på flertallet eller tro på meg selv? Nei, jeg er blitt voksen og må vise meg voksen, og kompasset tar meg ut av gruppen og inn i skogen. Og dette er det fantastiske med kompasset, når man bare har lært seg å bruke det. Dersom du følger kompassets vilje så ender du opp der hvor du har tenkt. Så enkelt! Gang på gang kan man få denne erfaringen, og så også nå. Mens jeg gir meg hen til mørket og kompasset dukker de opp én etter én: først en åpning i skogen, en klynge steiner, et parti med tett skog, en rekke med steiner, en slags myr, en liten høyde, og jammensanten kommer et tog med lys inn fra høyre akkurat hvor posten skal være. Selvtilliten er på topp.
Tredjestrekket er også langt, men nå er det ikke mye å holde seg til, ikke en sti i mils omkrets, flatt og mørkt. Men er det noen sak, kompasset skal ta meg fram. Igjen forsvinner klyngen et sted jeg ikke skal, men nå bryr jeg meg ikke lenger: Jeg følger streken! Det ser igjen lovende ut, passerer en liten gul kolle og et flatt parti, en tydelig grøft i et grønt område. Underlig, bare, at alle jeg ser kommer fra høyre og styrer mot venstre. Er mitt nye silvakompass toppmodell på styr? Jeg tvinger meg til å tolke kompassretningen litt lenger mot høyre, dit alle løper. Jeg er tross alt helt alene i en stor svensk skog uten holdepunkter, langt fra mor. Nei, vent, jeg er ikke uten holdepunkter, det skal være en stor myr like før posten, og den kan jeg da ikke unngå om jeg er tro mot retningen min? Jeg er tilbake på sporet, videre inn i mørket. Syns det drøyer; det har vært flatt lenge og jeg ser ingen myr. Begynner å kjenne kristiansanderen i meg tvile. Hovmod står for fall. Kameratene venter på samlingsplass. Vegard drar ifra. Da, plutselig kommer et lys og en løper gjennom skogen, heldigvis ikke en finne, og jeg drister meg til å spørre: Tror du dette kan være myra? Ja, jag tror dette må vara myren, svarer han, og fortsetter: Skal du ha 146? Jeg er reddet, kanskje er dette tilbakebetalingen for KOK-hjelpen? Ti sekunder senere stempler vi inn i post 146.
Herfra er det bare blåbær. Eller egentlig er det bare blåveis, og det er det dummeste med å løpe rundt i natten, at jeg ikke får se skogsbunnen vårkledt av hvitveis og blåveis. Men det får vente til morgenen, her er det kamp. Kroppen virker bra og hodet virker bra etter et lite tilbakeslag for selvtilliten. Nå er det et par småstrekk, og det er nesten provoserende enkelt. Kompass 200 meter, rett i posten. Videre i lang lang rekke til post i et stikryss (!). Hva tror de vi er? Nybegynnere? Nå endrer terrenget karakter og det er inntil flere høydekurver og litt stier. Det er flere løpere og farten øker. Langs sti og over jorder, og igjen kjenner 45-åringen i meg sin begrensning. Løperne siger ifra. Hvordan skal dette ende? Hvor mange har passert meg nå? Er det flere igjen bak meg?
Men vi skal tilbake i skogen, i mitt rette element, og der henger jeg med nesten. Et nytt langstrekk, og langt strekk i feltet. Jeg henger på halen, men snart er de borte, alle sammen. Dere får ha takk for følget, jeg får klare meg med kart, kompass og lykt. Noen hundre meter senere tar kompasset med rett inn i steinen, akkurat der den skal ligge og mine dårlige kamerater som løp fra meg kommer inn fra venstre etter en liten utflukt. Jeg innkasserer en personlig seier og løper videre rett ut i en myr som kan måle seg med en vestlandsk sump. Vi kjemper oss gjennom med gjørme til halsen, det som røper at vi ikke er flodhester er at vi er i Sverige, har hodelykter og ikke har store utstående tenner.
Nå er det kort igjen til mål og tempoet øker og kroppen strever. Det er fortsatt muligheter for feil, men jeg griper ikke disse mulighetene og plukker post etter post og spurter på min måte inn mot mål og veksling. Før jeg overlater budkavlen og kartet til Magnus som står klar til å kjempe mot mørkets makter rekker jeg å konstatere at mitt tall på telletavlen er lavere enn da jeg dro ut.
Følelsen er god. Dette er en gammel o-løpers kamp med og mot seg selv, og den har jeg vunnet. Ikke en halvmeter bom. Et perfekt løp etter forutsetningene. Det er ikke hver dag jeg redder en sørlending på ville veier, og denne gangen fikk jeg betalt.
Det er midt på natten, men jeg kan ikke legge meg nå. Må følge stemningen på storskjermen, stemmene fra kommentatorene i skogen, GPS-dramaet og stor idrett. Morgengry og blåveis i skogen. Dette skulle alle få oppleve en gang i livet Suksess for Varegg. Neste år sikter vi enda høyere, for som Per Harald helt riktig konstaterer blir vi da alle ett år eldre. Mens jeg priser meg lykkelig over at jeg fikk oppleve dette og tenker som sist at det kan bli siste gang.
/KL
2013-05-09 21:21:22