Gamle minner v/Ragnar E. Kristiansen.

Det er merkelig at jo eldre man blir, jo mer minnes man barndommen og de opplevelsene som satte sitt preg på denne.
Men jo kortere tid man har igjen å leve, jo viktigere er det sansynligvis å kose seg med den tiden man har levd, den tiden som er igjen er jo temmelig usikker.
Jeg tenker på min egen barndom og ungdom med stor glede og begeistring. Hva har ikke vi på 79 år fått oppleve av glede- dramatikk og utvikling i løpet av de snart 80 årene vi har gjennomlevd.
Jeg husker så godt årene før krigen med stor arbeidsledighet og fattigdom. På Bergen havn lå, ut for slakthuset, mange båter i opplag fordi det ikke fantes oppdrag.
Tusenvis av arbeidsledige gikk på nødsarbeide. Stoltzekleiven, som vi er så stolt av og som i dag er landskjent på grunn av at idrettslaget Varegg arrangerer Stoltzen opp, et trappeløp uten sidestykke. Løpet består av ca. 800 trappetrin, ble bygget i 1937 som nødsarbeide. Kommunen fant ut at arbeidsledige fremfor å sitte hjemme, kunne utføre et arbeide som senere generasjoner kunne ha nytte av.
Hvorfor benytter vi ikke samme midler i dag overfor alle arbeidsføre personer som står uten arbeide. Anbefaler NAV ansatte å ta Stoltzen opp for å komme på gode ideer.
Så kom krigen med alt den medførte av opplevelser og dramatikk gjennom 5 år.

Men det var jo hyggelige minner jeg skulle beskrive og dem var det mange av.
Under krigen uten radio, aviser kun med nazi propaganda, idrettsliv som var forbudt utenom det nazistene selv stod for, og kun tyske - norske og svenske filmer på kino, da gjaldt det å finne på andre ting å gjøre. Sang og sangkor fikk en sterk økning. Jeg husker så godt unge mennesker som samlet seg utenfor huset vårt, der fantes det en lyktestolpe som gav godt lys, her kunne de synge av hjertens lyst til glede for alle i nærheten. På Mulebanen, en liten nærmest håndballbane av størrelse, ble det arrangert lynturneringer i 7 manns fotball med tusen tilskuer. Her var det anledning til å tippe utfallet av turneringen. Dette må vel være den første form for organisert tipping i landet.
Garderober fantes ikke, det ble å skifte bak noen trær. Etablerte klubbnavn kunne ikke benyttes slik at alle klubbene måtte opptre under nye navn Eks Trandy- Tempo Skuteviken - Tempo Nordnes osv.
Merkelig nok grep aldri nazisten inn. Kort spill ble populært som aldri før, bridge kvelder ble arrangert overalt i de tusen hjem.
Å samle på frimerker ble også populært og byens biblioteker ble brukt i stor utstrekning.
Så tro det eller ei. Selv uten radio, TV, etterrettelige aviser og et allsidig idrettsliv så gikk det an å overleve. Noe å tenke på for dagens ungdommer og halvgamle gubber.
Apropos idrett, før krigen var idrettsbevegelsen delt i to, en arbeiderbevegelsen med en rød stjerne i klubb merket og en borgerlig idrettsorganisasjon.
I Hødden hvor jeg bodde hadde vi Høydekameratene og Pallas som kjempet om medlemmene. I annen hvert hus bodde det folk tilsluttet hver sin klubb.
På grunn av krigen forsvant heldigvis dette skille slik at alle i min bydel kunne samles under idrettslaget Varegg som var en sammenslåing av de to klubbene.
Av en eller annen grunn var det kun en familie, etter hva jeg kan huske. som var nazister i vår bydel, det var en enke med en sønn som senere ble drept på Østfronten som frontkjemper.
Så kom frigjøringen med jubel og begeistring. Det oppstod et samhold blant beboerne som fremdeles er fremtredende i strøket og i byen.
Jeg fikk dessverre ikke oppleve 17. Mai i 1945 i Bergen, jeg var i likhet med tusenvis andre barn evakuerte til Østlandet høsten 1944 som et resultat av de allierte bombeangrep på ubåtbunkeren på Laksevåg. En bombing som medførte mange sivile tap ikke minst skolebarn på Holen skole. Jeg var først hjemme i Bergen i juni mnd 1945.
I de første årene etter krigen fikk vi ofte flåtebesøk, store krigsskip
som satte sitt preg på byen. Vi fikk anledning til å komme om bord noe som var spennende for en ung gutt. Når vi tenkte på at dette skipet hadde utkjempet en krig på liv og død mot Tyskland, så satte dette en ekstra spiss på opplevelse å være om bord.
Jeg må nesten fortelle en artig historie som gjelder Montgomerys besøk i Bergen.
Det var jo han som hadde jaget Rommel ut av nordafrika,
Han skulle komme på besøk og ville gjerne at festen siste dag skulle gjennomføres i galla uniform med alle hans utmerkelsen synlig for all verden.
Ordfører Tjønneland en utrolig populær arbeiderpolitiker ble litt irritert på dette og bestemte seg for å sette generalen på plass.
Han visste nemlig at Shetlandslarsen hadde høyere utmerkelser enn generalen.
Han ringte til Leifen og inviterte ham til avslutningen på Belle Vue restaurant, og bad ham ta på smokingen med alle utmerkelsene. Noe Leifen, som ordføreren sa,
ikke var spesielt lysten på, men han kom.
Kan du se for deg situasjonen, der står Montgomery sammen med ordføreren og tar imot alle gjestene, som ordføreren presentere for generalen.
Så kommer Leif Larsen.
Før ordføreren får presentert ham ser han at Montgomery til sin forskrekkelse oppdager at Shetlandslarsen er høyere dekoret enn ham selv.
Det var meg en sann fornøyelse, sier Tjønneland å presentere disse to personene for hverandre.
Dette er Montgommery fra Ell Alamein, dette er Leif larsen fra Laksevåg!!
Ønsker alle mine gamle venner i Varegg en strålende fin sommer, misunner dere alle de fine turene og arrangementer som dere kan få oppleve gjennom medlemskap i klubben.

---------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------