Kraftinnsats på Kanariøy

Lørdag var det langløp på den vestligste av Kanariøyene, El Hierro. Stian Angermund-Vik og Kristoffer Føllesdal var i storslag. Stian vant maratondistansen og knuste løyperekorden. Kristoffer imponerte stort ved å ta 16. plassen i et felt på 260 løpere.

Stians oppsummering: En spansk luring ved navn Zaid åpnet som han pleier, veldig hardt. Jeg følte meg bra og tenkte at det er god trening å åpne hardt på et løp. Taktikken resulterte i en luke til forfølgerne. Clemete lå å lurte baki der. Jeg tenkte at om jeg og Zaid løper fort så sliter vi ut feltet, og da kan jeg forhåpentligvis løpe alene ned den siste utforbakken. Opp bakke nummer to så jeg at Zaid slet litt. Jeg ville ikke løpe alene, så valgte å la han ligge i front. Rundt 18 km før mål mistet han ryggen min, og jeg valgte å kjøre opp tempo. I mye motvind og tåke var det ingen referansepunkter på hvor stor luken var. To karer på en 4hjuling som filmet fortalte meg etter hvert at luken var på 3 min. Noen minutter senere sa de at luken var 7 min. Det hjalp på motivasjonen, for veiløping i veldig slak motbakke er kjedelig. Utforbakken ned til mål var mye mer spennende. Mange tilskuere langs løypen og i mål gjorde stemningen veldig god. Resultatet ble seier og løyperekord på rundt 8 minutter.

Kristoffer betrakter styrkeprøven slik: Kjempegøy å løpe i dag. Så starten til Stian kl 10. Deretter ble vi som skulle skulle løpe 27 km kjørt til start i buss. Her måtte vi vente til Stian og de beste på 42 km hadde løpt forbi før vi fikk starte. Begynte med en bratt men fin stigning på en small sti. Men starten var litt kaotisk så det var lurt å være tålmodige og ikke stresse med å løpe forbi. Jeg tenke at det ble nok av muligheter å passere senere. Men litt irriterende med de som bruker staver, de blir som gjerder som er vanskelig å komme forbi. Men de fleste var hyggelig og slapp meg forbi. Når vi kom opp på øyen ble det brede grusveier. Hovedstigningen var lang og slak mot toppen. Vanskelig å vite når vi var på toppen. Men det blåste mye, og vi hadde kraftig motvind store deler av løpet. Men da var det som å være hjemme. Jeg tenkte at dette var ubehagelig for spanjolene. Var flinkt til å få i meg næring. Ble ikke kvalm og dårlig som jeg har blitt i Tromsø og Skottland. Beina var gode hele veien. Var gøy å løpe, alltid folk å ta igjen. Det var en 18 km som startet foran oss. Avslutningen på løpet var ca 1000 meter nedover på en svingete å bratt sti i en veldig spesiell skog. Her var det ekstra gøy å løpe, men var litt uheldig for skolissen på høyre sko røk i begynnelsen av utforløpingen. Det gikk fint, tror ikke jeg tapte så mye på det. Men litt ubehagelig når skoen er åpen og fylles med grus som samles seg foran tærene. Tror totalt sett dette er det beste løpet mitt. Gikk ikke på noen smell og følte jeg hadde god flytt heleveien. Men var en lettere løype enn i Tromsø og Skottland.

03.02.18